Publisert av: Yngve Sætre | september 26, 2012

Innlegg i kommunestyret om Dørum/Kleiva saken 26.09.12


Ordfører!

Privat eiendomsrett var et av kravene under den franske revolusjon. Privat eiendomsrett er også omhandlet i artikkel 17 i menneskerettighetserklæringen, og i Grunnlovens § 105. Privat eiendomsrett blir på global basis ansett for å være et sentralt element i økonomisk utvikling, og i Norge har vi lange tradisjoner og bred oppslutning om denne retten.

I vår tid i vårt hjørne av verden ser vi imidlertid at privat eiendomsrett indirekte blir truet som følge av regjeringens rovdyrpolitikk. Det er bakgrunnen for denne saken.

Kåre Kleiva og Eli Dørum har ført en sak for Høyesterett som går på om det skal ytes erstatning eller ikke for 98 sauer som er tatt av rovdyr på utmarksbeite. Utfallet av saken vil ha stor betydning for innholdet i privat eiendomsrett, beiterett og fremtidsmulighetene til beitenæringa i Elverum.

Selv om denne saken berører sentrale interesser i Elverum kommune sier Høyesterett at kommunen ikke kan være partshjelper. Det tar jeg til etterretning, og jeg støtter derfor punkt 1 i forslag til vedtak. Jeg mener likevel det er helt riktig av kommunen å gi økonomisk støtte til saksforberedelser slik at saken kan få sin avgjørelse i landets høyeste domstol.

Grunnen er at denne saken ikke først og fremst handler om to innbyggere i kommunen som fører en sak for rettsvesenet. Saken handler om innholdet i beiteretten og om mulighetene til å utnytte utmark innenfor rovdyrsonen. Det er en viktig prinsippsak – både politisk og juridisk.

Utfallet i saken vil legge premisser for all fremtidig utnyttelse av utmarksbeite innenfor rovdyrsonen. Saken berører så store prinsipper og interesser at det er riktig av kommunen å bidra til saken blir avklart i Høyesterett.

Motargumentene som tidligere har blitt fremført av opposisjonen har gått på at kommunen ikke har noe ansvar eller rolle å spille i saken. Det er jeg uenig i.

Når store interesser i vår kommune blir berørt som følge av regjeringens politikk har vi som folkevalgte et ansvar for å synliggjøre følgene av politikken for vårt område. Vi bør bidra til å sette saken på dagsorden og få en etterlengtet avklaring på innholdet i beiterett og privat eiendomsrett. I kveld har vi mulighet til å gi et slikt bidrag.

Når det gjelder det siste punktet i vedtaket har nok det vært en misforståelse mellom rådmannen og kommunestyret. Det var aldri kommunestyrets intensjon at utredningen skulle brukes i Høyesterett. Målet var at rådmannen skulle gjøre et anslag på tapene som følge av dagens rovdyrpolitikk til bruk i politisk arbeid. Punkt tre i vedtaket ble derfor endret i formannskapet, og utgiftene til arbeidet er begrenset oppad til kr. 30.000.

Oppsummert så håper jeg at kommunestyret kan støtte formannskapets forslag til vedtak slik det foreligger. At Høyesteretts ankeutvalg har akseptert at saken føres for Høyesterett understreker de prinsipielle sidene.

Ved å gi økonomisk støtte sier også kommunestyret at dette er en viktig prinsippsak som uansett utfall vil ha stor betydning for fremtidig utnyttelse av utmark i Elverum.

Takk!

2 kommentarer

Publisert i Innlegg i kommunestyret | Stikkord: , , , , , , , , , , ,

Publisert av: Yngve Sætre | september 5, 2012

Privat eiendomsrett må styrkes


En av de sentrale forskjellene på Høyre og Arbeiderpartiet er partienes syn på privat eiendomsrett. Høyre ønsker en sterk privat eiendomsrett, noe som er fremhevet i Høyres formålsparagraf. I Elverum følger Høyre opp dette ved å redusere eiendomsskatten. Arbeiderpartiets nedprioritering av privat eiendomsrett viser seg i deres praktiske politikk. Gjennom formuesskatt, arveavgift, dokumentavgift, offentlige reguleringer, vernepolitikk, rovdyrpolitikk, og det nye kravet om 15 % egenkapital ved kjøp av bolig, fører den rødgrønne regjeringen en politikk som samlet sett svekker privat eiendomsrett i Norge.

Privat eiendomsrett er en forutsetning for et fritt samfunn. Eiendomsretten skaper uavhengige og frie mennesker med evne til å ta ansvar. Eiendomsretten kan imidlertid ikke være altomfattende. Det må settes grenser for eiendomsretten, men disse grensene er for tilfeldige og snevre i dag. Min tese er at privat eiendomsrett må styrkes. Det vil gi mennesker mer frihet og samfunnet bedre ressursutnyttelse.

Det er velkjent og faglig akseptert at privat eiendomsrett er en av de aller viktigste forutsetningene for økonomisk utvikling. Sammenhengen mellom privat eiendomsrett og bruttonasjonalprodukt pr. innbygger er tydelig. Land som USA, Tyskland, og Storbritannia har sterk eiendomsrett og høyt bruttonasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger, mens land som Mexico, Russland og Kina har svak eiendomsrett og lav BNP pr. innbygger. Gjennomsnittlig er BNP pr. innbygger dobbelt så høyt i land med en sterk privat eiendomsrett sammenliknet med land med en middels sterk eiendomsrett.

En sterk privat eiendomsrett gir bedre ressursutnyttelse i samfunnet ved at boliger, eiendommer og eiendeler blir tatt bedre vare på for fremtiden. Boligeiere utvikler kunnskap og en genuin ansvarsfølelse for boligen. De vet også at de selv får glede av verdistigningen ved et eventuelt salg. På grunn av dette utvikles sterkere interesse og drivkrefter til å ta vare på en bolig man eier enn en bolig man leier. En sterkere vilje til å vedlikeholde det man eier enn det man låner gir seg også praktiske utslag i hverdagen. Hvor mange har egentlig vasket en leid bil?

En sterk privat eiendomsrett er ikke bare fornuftig ut fra økonomisk tankegang, det er også rettferdig. Når man kjøper seg en bolig for midler som allerede er inntektsbeskattet er det urimelig at staten skal beskatte disse midlene på nytt gjennom eiendomsskatt. Det offentlige bør begrense seg til å beskatte pengene en gang. Når boligen er kjøpt er det viktig å kunne vite at samfunnet respekterer, og ikke undergraver, eierskapet.

Mange mennesker drømmer om å eie sin egen bolig, skape sin egen bedrift eller utvikle sin egen eiendom. Staten bør ikke stå i vegen for dette ved å kreve inn avgifter, skatter og innføre unødige reguleringer. En sterk privat eiendomsrett er viktig for å gi det enkelte menneske tillit og mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer.

Motargumentene som ofte blir brukt av Arbeiderpartiet er at det offentlige trenger inntektene fra skatt og avgift på eiendom, og at offentlige reguleringer er nødvendig for å sikre gode løsninger. Jeg er enig i at stat og kommune trenger inntekter, men det er uklokt at dette hentes gjennom skatt og avgift på eiendom. Inntekter må skaffes på områder hvor det gjør mindre skade, og dobbeltbeskatning må unngås. I stedet for sterke reguleringer bør det offentlige vise større tillit til den kompetansen som private aktører besitter. Hvorfor er staten bedre til å vurdere byggeprosjekter enn de som faktisk skal investere, bygge og bruke eiendommene?

Vi må styrke privat eiendomsrett og gi flere mennesker – ikke minst unge mennesker – mulighet til å eie og utvikle sine egne boliger og eiendommer. Retten til å eie utløser positive drivkrefter i mennesket, og gir den enkelte en unik ansvarsfølelse. Det personlige ansvaret er en av de aller viktigste byggesteinene i et godt samfunn, og det er nært knyttet til eiendomsretten. Tidligere stortingspresident Jo Benkow har sagt det slik: «Det som betyr noe er ditt personlige medansvar – derfor er eiendomsretten umistelig.»

Yngve Sætre

Legg igjen en kommentar

Publisert i Ideologi, Næringsliv og økonomi | Stikkord: , , , , , , , , , , ,

Publisert av: Yngve Sætre | september 2, 2012

Innlegg i kommunestyret om selskapskontroll


På kommunestyremøtet 29. august holdt jeg et innlegg om selskapskontroll. Jeg mener det er viktig at kommunens selskaper blir grundig kontrollert for å sikre at kommunens, innbyggernes og selskapenes interesser blir ivaretatt. Her er mitt innlegg i kommunestyret:

Ordfører!

En systematisk kontroll av kommunens selskaper er viktig for å sikre at kommunens og selskapenes interesser blir ivaretatt, og at de ansattes arbeidsforhold er gode. Den planen som vi skal vedta om selskapskontroll ivaretar de fleste av disse elementene, men det er etter mitt syn noen mangler i planen.

I tillegg til det som planen omfatter mener jeg at kontrollen også må avdekke om det foreligger et tilfredsstillende styringssystem i de aktuelle selskapene. Eksempelvis må det undersøkes om det foreligger gode nok prosedyrer for styrets arbeid, om det er en riktig ansvarsfordeling mellom styre og administrasjon, og om det foreligger gode nok rutiner for rapportering og internkontroll.

Slike rutiner er vesentlige for å sikre god ressursutnyttelse, men det er ingen selvfølge at det er på plass. Det må derfor undersøkes.

Dessuten mener jeg at det høyst sannsynlig også er behov for en forvaltningsrevisjon for de selskapene som skal kontrolleres. En slik revisjon innebærer en kontroll av selve aktiviteten i selskapene, og for alle de fire selskapene som skal kontrolleres mener jeg det er viktig å få klarlagt om driften er tilfredsstillende, det vil si om selskapene har god produktivitet, måloppnåelse og økonomiske resultater.

Det er også viktig at kontrollen går så langt tilbake i tid som det er nødvendig, det vil si at de går lenger tilbake enn aktiviteten til det sittende styret. De sittende styrene er som kjent nylig utnevnt.

Jeg har ikke noe forslag til endret vedtak, men jeg vil altså oppfordre kontrollkomiteen til å gå grundig til verks og inkludere kontroll av styringssystem og vurdere forvaltningsrevisjon av de aktuelle selskapene.

Takk!

Legg igjen en kommentar

Publisert i Innlegg i kommunestyret | Stikkord: , , , , , ,

Publisert av: Yngve Sætre | august 26, 2012

Thank you, Harvard!


Elverum, 26.08.12.

Søndag 12. august kl. 08.45 kom jeg hjem til Norge etter endt studium ved Harvard Summer School. Dagen etter var jeg tilbake igjen på jobb i Våler kommune. Jeg har nå jobbet i to uker, og begynner å komme inn i rutinene igjen her i Norge. Det er derfor på tide med en liten oppsummering av de syv flotte ukene på Harvard Summer School.

De seks første ukene synes jeg er ganske godt dokumentert gjennom de 20 blogginnleggene jeg skrev mens jeg var på Harvard, men den siste uken ble det liten tid til å skrive blogginnlegg. Den uken var ganske travel for å si det forsiktig. Jeg hadde to eksamener, i tillegg til at jeg skulle sjekke ut fra Adams House og forberede hjemreise. Jeg hadde imidlertid planer om å skrive flere innlegg på bloggen den siste uken, og hadde temaene klare om både Harward Law School, bilparken i Boston og Annenberg Hall. Mens jeg fremdeles har disse tankene i hodet skal jeg derfor bruke denne anledningen til å skrive noen ord om dette.

Biblioteket på Harward Law School ble mitt «andre» hjem mens jeg var på Harvard. På en vanlig dag kom jeg dit ved ni- tiden om morgenen, og jeg var der til ved ni-tiden på kvelden, bare avbrutt av lunsj og middag på Annenberg Hall. Biblioteket på Harward Law School var i Langdell – bygningen. En ærverdig bygning hvor man virkelig kunne finne roen til å studere. Temperaturen her var stort sett litt bedre enn på de andre bibliotekene (det vil si at det var litt varmere). Samtidig slapp man å sjekke sekken sin ved utgangen slik som man måtte ved de andre bibliotekene, og det er en fordel når man har en sekk full av bøker og andre ting.

Det var en egen atmosfære i Langdell – bygningen, og av og til tenker man også på alle de betydningsfulle personene som har gått på Harvard Law School og helt sikkert benyttet lesesalene der. To av de er Barack Obama og Mitt Romney.

Langdell – bygningen på Harward Law School

Lesesalen i Langdell – bygningen på Harward Law School

Bilparken i Boston hadde jeg også tenkt å skrive litt om da jeg vet det er endel bilinteresserte lesere av denne bloggen. Bilene i Boston er imidlertid ikke så veldig spektakulære, det er nok flere spesielle biler for eksempel i New York.  Men jeg så jo noen «grombiler», blant annet noen Mustanger av den nyeste typen, og en og annen Lincoln  – blant annen flere eksemplarer av den flotte (med dessverre utgåtte) Lincoln Town Car.

Bortsett fra det var det en blanding av europeiske biler, asiatiske biler, og noe nye amerikanere. Jeg så bare et par amerikanske biler fra 70-tallet. Politibilene til Harvard Police Department var forøvrig Ford Crown Victoria. Ellers ble trafikkreglene stort sett overholdt, bortsett fra at det er vanskelig å vite om bilene faktisk har tenkt å stoppe ved fotgjengerfelt eller ikke…. Det virker som det er litt tilfeldig om de gjør det eller ikke.

«Downtown» Boston med diverse biler

Annenberg Hall var kantinen der vi spiste. De faste måltidene syv dager i uken var frokost fra 07.30 – 10.00, lunsj fra 11.15 – 14.30 og middag fra 16.15-19.15. Det ble antakelig servert flere tusen måltider der hver dag, og jeg har regnet ut at jeg spiste der bortimot 150 ganger. Det var imponerende hvor effektivt alt fungerte der. Maten var stort sett ganske variert, og gjennomgående god. Hvis du gikk forbi pølsene og baconet kunne du også finne mye sunn mat.

Turene til Annenberg Hall var faste innslag i hverdagen, og den flotte spisesalen var et trivelig sted å komme til tre ganger om dagen. Det var ikke lov å ta bilder innvendig, men her finnes link til et bilde.

Annenberg Hall

Jeg må også si litt om det internasjonale miljøet på Harvard. I den ene klassen min (Corporate Governance) vil jeg anta at det var ca 80-90 % internasjonale studenter, mens det i den andre klassen (Comparative Politics) var ca 75% amerikanske studenter og resten internasjonale. Hele miljøet var internasjonalt, og i antall var det nok asiatene som dominerte. Det var også endel europeere, men ikke fullt så mange totalt sett. Jeg snakket med mennesker fra India, Japan, Singapore, Russland, Brasil, Sverige, Danmark, Tyskland, Italia, England, Ungarn og Canada. I tillegg var det helt sikkert mange andre land som var representert.

Fagene jeg studerte hadde globale temaer, med eksempler fra hele verden. Når studentene også er fra nesten hele verden gir det en ekstra dybde i læringsprosessen som er veldig berikende. Når man diskuterer den økonomiske verdenssituasjonen over en kopp kaffe sammen med en amerikaner, en japaner og en tysker (som jeg blant annet gjorde ved en anledning) gir det en meget interessant vinkling på samtalen!

Ellers var studiene preget av at det ble satt tydelige krav. Det ble forventet at man var forberedt til timene, og hvis man ikke var det vil jeg anta at man følte seg ganske utenfor. Dessuten var det innleveringer, eksamener og klare incentiver til å prestere og levere resultater. Dette opplevde jeg som positivt og inspirerende. Jeg tror at tydelige krav, kombinert med et høyt faglig nivå og et inspirerende læringsmiljø gjør at studenter i neste omgang legger ned større innsats for å prestere. Kanskje har norsk skole og norske universiteter noe å lære av utenlandske universiteter på dette området?

Noe jeg la merke til var at foreleserne generelt var mer formelt antrukket enn i Norge. De gikk som regel i dress eller blazer og stort sett med slips. Pent antrekk er åpenbart ikke noe vilkår for å holde en god og inspirerende forelesning, men at det er et bidrag til å gi foreleseren eller læreren respekt og den nødvendige oppmerksomhet i læringssituasjonen er jeg ganske sikker på.

Ellers noen ord om selve Harvard. Universitetet er preget av gamle ærverdige mursteinsbygninger, og Campus ligger idyllisk til i et område med trær og grøntarealer. Det minner ganske så mye om en skole jeg kjenner godt fra før, nemlig Norges Landbrukshøgskole på Ås, for tiden kjent som UMB. Begge steder er statuen av grunnleggeren (henholdsvis John Harvard og Johan L. Hirsch) sentralt plassert på Campus. Jeg ser ikke bort fra at en inspirasjon har sneket seg over Atlanterhavet fra Boston til Ås. Det er ihvertfall mange fascinerende likheter!

Undertegnede ved statuen av John Harvard

Undertegnede foran Widener – biblioteket på Harvard

Harvard yard

Harvard yard

Også for et kort studium i utlandet kreves det endel planlegging. Jeg brukte ca. et halvt år på de praktiske forberedelsene til Harvard Summer School, men alle skjemaene som ble sendt inn og timene som har gått med til å planlegge blir fort glemt når man får ta del i et så levende og berikende studiemiljø. Det er ingen tvil om at det var verdt det.

I etterkant må jeg si at det faglige nivået var svært høyt, foreleserne var helt fantastiske og studiene meget inspirerende. Arbeidsmengden og intensiteten på kursene var nok noe større enn det jeg trodde på forhånd, men det var ikke negativt i det hele tatt. Det betydde bare at det ble mer kunnskap å tilegne seg, og det var nettopp målet med det hele. Det faglige nivået på Harvard understrekes forøvrig av at Harvard nylig for tiende gang ble kåret til verdens beste universitet. Aftenposten hadde en artikkel om det noen dager etter at jeg kom hjem.

På samme måte som det var en stor overgang å komme til Boston og til Harvard, var det en stor overgang å komme hjem til Elverum og begynne på jobb igjen. Men det er utrolig hvor fort man tilpasser seg og kommer inn i en daglig rytme, det være seg i Elverum eller i Boston. Det er en personlig lærdom jeg tar med meg etter denne flotte og spesielle sommeren.

Tilslutt vil jeg takke alle som gjorde dette studieoppholdet mulig, og en spesiell takk til Elverum Høyre og Våler kommune som bidro ekstra til å tilrettelegge for at jeg kunne virkeliggjøre dette «prosjektet». Da gjenstår det bare å rette den største takken til den aller viktigste aktøren: Thank you, Harvard!

Yngve Sætre

Legg igjen en kommentar

Publisert i Studiebrev fra Harvard | Stikkord: , , ,

Publisert av: Yngve Sætre | august 6, 2012

Studiebrev fra Harvard 20/12


Boston, Cambridge, 05.08.12.

Paa siste forelesning i komparativ politikk sist torsdag var ett av temaene finanskrisens paavirkning paa neoliberalismen. Nancy Birdsall og Francis Fukuyama har skrevet en artikkel om dette temaet med tittelen «The Post – Washington Consensus, Development After the Crisis». Artikkelen er etter mitt syn ikke et forsoek paa aa «begrave» neoliberalismen, men det er mer et bidrag til aa gi den en justering og supplering tilpasset nye utfordringer.

Jeg er ikke noedvendigvis enig i alt som staar i denne artikkelen, men den har et interessant og relevant politisk innhold.

Her er mitt innspill til diskusjonen i klassen om dette temaet:

«Birdsall and Fukuyama acknowledge the advantages with free trade but argues that free capital mobility has negative sides. The financial crisis shows that open capital markets combined with unregulated financial sectors is a disaster. They also argues that the crisis have emphasized the importance of a social policy in developing countries. This has for instance been shown by the way unemployment insurance in Europe has given a far less painful recovery.

They point out that the new industrial policy should be about addressing coordination problems and other barriers that discourage private investment, not about picking winners and losers.  Birdsall and Fukuyama also argue that the crisis shows that unregulated or poorly regulated markets can produce extraordinary costs, therefore there is a challenge in every country to reform and to promote an effective public sector.

The Washington consensus emphasizes a small state, deregulation, private ownership and low taxes. The consensus does not say that there should not be any state or that there should not be any regulation, but it points out a direction for both developed and backward countries. Basically Birdsall and Fukuyamas are adjusting and supplementing this consensus. For instance their view on the new industrial policy is in accordance with the framework and the goal of the Washington consensus, which is to stimulate growth and development.

Neither Adam Smith nor the Washington consensus is against all regulation or interference with the market. At the same time as the market itself is dynamic so is also the Washington consensus. Sometimes the markets must be adjusted, obstacles must be removed or businesses needs start – up help. As long as the goal with this is to help and supplement, and not to change the market, it is in line with the Washington consensus. Birdsall and Fukuyama has not discredited the Washington consensus, they have polished and refreshed it to new times.»

Yngve Saetre

Legg igjen en kommentar

Publisert i Studiebrev fra Harvard | Stikkord: , , , , ,

Publisert av: Yngve Sætre | august 5, 2012

Studiebrev fra Harvard 19/12


Boston, Cambridge, 04.08.12.

Nå er det en uke igjen av oppholdet, og eksamenslesning står på agendaen. I komparativ politikk skal vi forberede oss på fem essayer. To av de får vi på eksamen. I Corporate Governance har vi fått 17 temaer å lese spesielt på, og på eksamen får vi velge 6 spørsmål blant disse temaene. Denne måten å legge det opp på gir klare og effektive incentiver til å legge ned innsats i forberedelser. Og det er selvsagt bra.

I går var jeg på et lite informasjonsmøte på Harvard Kennedy School. De har mange spennende studier innen offentlig forvaltning, ledelse og politikk. Etter det jeg ble fortalt er det to norske studenter der for tiden.

I dag har jeg hatt et nyttig møte med den ene læreren min over Facetime. Ipad er virkelig et nyttig og lettvint verktøy som kan brukes til så mangt. Dagen har forøvrig blitt tilbragt på biblioteket. Her inne er det generelt litt for kaldt, mens ute er det litt for varmt.

Jeg legger ved et bilde av Harvard Kennedy School, som ligger ved Charles River, bare et steinkast fra campus på Harvard.

Yngve Sætre

20120804-170834.jpg

Legg igjen en kommentar

Publisert i Studiebrev fra Harvard

Publisert av: Yngve Sætre | august 3, 2012

Studiebrev fra Harvard 18/12


Boston, Cambridge, 02.08.12.

Er olje et hinder for utvikling av demokrati? Dette har vaert ett av temaene i komparativ politikk denne uken. Grunnlaget har vaert artiklene «Does oil hinder democracy?» av Michael L. Ross og «The Robustness of Authoritarianism in the Middle East» av Eva Bellin.

Konklusjonen til Ross er at olje skader demokrati, den gjoer stoerre skade paa demokratiene i fattige land enn i rike land, og dette gjelder ikke bare statene i Midtoesten. Mekanismen er kort fortalt at de aktuelle landene bruker lave skatter og hoeyt pengeforbruk som et middel til aa demme opp for oensket om demokrati. Dessuten bygger de opp forsvar og sikkerhet for aa staa imot demokratipresset.

I artikkelen er det blant annet en tabell over de 25 mest oljeavhengige landene i verden. Brunei, Kuwait og Bahrain er paa topp, mens Norge er paa 16. plass blant en rekke mer eller mindre udemokratiske oljestater. Det blir understreket at den udemokratiske effekten av olje ikke gjoer seg gjeldende i moderniserte land med stabile demokratier, men det er vel likevel et lite tankekors at Norge figurerer paa slike lister?

Dette temaet har ogsaa vaert diskutert i klassen, og her er mitt innspill:

«Michael Ross points out that oil wealth tends to make states less democratic. One reason for this is that oil wealth spending combined with low taxes reduces the pressure for democracy. Oil wealth could also lead to larger military forces which in turn could harm democracy and make it easier to control the pressure for democracy. Oil harms democracy more in poor countries than in rich ones, but harmful influence of oil is not restricted to the Middle East.

Eva Bellin argues that oil revenues make it possible for the authoritarian regimes to finance their coercive apparatus. But also multiple western security concerns make it possible for the regimes to stay in power and prevent democratic reforms. She also emphasize that institutions must be in place before you can have democracy in these states. Democracy cannot be built in chaos.

Both Ross and Bellin points out that oil revenues harms democracy, but Bellin also argue that lack of institutionalization and western security concerns are hinders for democracy. I find Bellin’s version a little broad and out of focus while the empirical findings from Ross seem very plausible and addressing the core of the case: Oil wealth harms democracy in poor countries, and makes it possible for authoritarian leaders to stay in power and develop dangerously strong military forces.»

Yngve Saetre

Legg igjen en kommentar

Publisert i Studiebrev fra Harvard | Stikkord: , , , , ,

Publisert av: Yngve Sætre | august 1, 2012

Studiebrev fra Harvard 17/12


Boston, Cambridge, 31.07.12.

Soer Korea er et land med en interessant historie baade oekonomisk og politisk. Etter Syngman Rhee’s skritt i retning av demokrati paa 1950-tallet, innfoerte Park Chung Hee i 1961 et militarisert og autoritaert regime med sterk styring av oekonomien. Dette gav resultater, og den oekonomiske veksten var hele ni prosent pr. aar fra 1961 til 1979. Hvordan klarte en planoekonomi aa faa en saa sterk vekst? Er Soer Korea unntaket som bekrefter regelen om at markedsoekonomi er best for vekskraft, eller var dette resultatet av en saerdeles dyktig stat?

Ifoelge det jeg har laert her paa Harvard Summer School saa var Soer Korea i en spesielt «gunstig» posisjon. For det foerste var landet fattig, noe som gir stoerre muligheter for rask vekst. De fikk ogsaa god hjelp av Japan, som bidro med kapital og teknologi. Motoren i veksten var en effektiv og kunnskapsrik arbeidsstyrke som ble utnyttet maksimalt.

Men alt var saa absolutt ikke rosenroedt. Unge kvinner jobbet lange arbeidsuker til halve loennen av de mannlige arbeiderne. Soer Korea hadde i denne perioden en stat med fascistiske overtoner, og kritiske politiske ytringer ble ikke tolerert. Underforstaatt boer Soer Koreas politikk aboslutt ikke kopieres av noe land, selv om oensket om vekst er stor.

Etter min mening er heller ikke en vekst basert paa delvis tvang, offentlige planer og sterk styring baerekraftig, selv om Soer Korea viser at det i en periode er mulig. En oekonomi som bryter saa fundamentalt med teoriene til Adam Smith er doemt til aa mislykkes foer eller siden. Hvordan skal staten kunne kjenne markedet saa godt at den kan bestemme eksakt hvor mye mat, hvor mange TV’er, hvor mange frysere eller andre typer varer en befolkning trenger? En stat kan umulig vite dette. Dette maa markedet i all hovedsak regulere selv, ellers resulterer det foer eller siden i overproduksjon, varemangel og ressurssloesing.

Jeg tror heller ikke at en politikk som bryter kategorisk med den klassiske innovasjonsteorien til Joseph Schumpeter er baerekraftig. Schumpeter mener at entreprenoeren (grunderen) er drevet av profitt, og han maa ha valgfrihet for aa skape vekst. Han beskriver det slik: «This we define as that range of choice within which a businessman moves freely and within which his decision for a course of action can be described exclusively in terms of profitability and foresight.» Dette var neppe situasjonen i Soer Korea i den aktuelle perioden.  

I klassen her paa Harvard hadde vi en fordomsfri, konstruktiv og ganske noeytral diskusjon om veksten i Soer Korea. Fokus var da paa den oekonomiske siden av utviklingen, og ikke fullt saa mye paa den politiske og demokratiske situasjonen.

Jeg mener det er svaert viktig aa huske paa at den hoeye veksten i Soer Korea skjedde til en hoey pris for landets befolkning. Jeg mener ogsaa at en slik vekst er skjoer, og at den kun har begrenset levetid. Foer eller siden blir staten innhentet av markedets logikk, folkets rettferdighetssans eller Schumpeters teorier. Det hoerer med til historien at Soer Korea de siste 20-25 aar har gaatt i en demokratisk og markedsoekonomisk retning, og veksten har fortsatt minst like sterkt som tidligere. Soer Korea snudde i tide.

Her er mitt bidrag til diskusjonen i klassen:

«After 1960 South Korea had a militarized, top down structured and growth oriented state. The policy combined the cheap and disciplined labor in South Korea with the technology and the skills of Japan. According to Kohli an efficient and skilled bureaucracy also was part of the success. The economy and the businesses were very much intertwined.  I don’t think other developing countries has the advantages that South Korea had in forms of an effective and educated labor force, the possibility to “borrow” technology, and the historic legacy of government and entrepreneurs working together. And I don’t think it should be emulated either. After all the South Korean system was based on fascist overtones, a powerful Intelligence Agency, and young women working long hours for half the average of male workers.»

Yngve Saetre

Legg igjen en kommentar

Publisert i Studiebrev fra Harvard | Stikkord: , , ,

Publisert av: Yngve Sætre | juli 30, 2012

Studiebrev fra Harvard 16/12


Boston, Cambridge, 29.07.12.

Den siste uken har det stort sett gått i studering fra morgen til kveld. Det vil i praksis si omtrent 12-14 timer hver dag, bare avbrutt av diverse praktiske gjøremål. I går ettermiddag tok derfor jeg og en bekjent et lite avbrekk ved å ta en tur til Boston for å spise middag og kikke litt i butikker. Vi hadde også planlagt en tur til akvariet, men køen inn dit var så lang at det droppet vi. Ellers ble vi overrasket av et skikkelig regnvær i Boston, men det er ingen grunn til å klage. Jeg tror i går var den andre gangen i løpet av fem uker at jeg måtte finne frem paraplyen. Det har vel vært betraktelig mer regnvær i Norge etter det jeg leser og hører.

Boston er en veldig trivelig by. Det er et roligere tempo enn i New York, og det er litt europeisk preg over sentrum. Det er en fin blanding av gamle og nye bygninger, og det er så korte avstander at man fint kan ta seg frem til det meste av butikker og severdigheter til fots. Vi spiste middag på et sted som het Smith and Wollensky. Biffen var perfekt, betjeningen var hyggelig og når det er hvite duker på bordene og maleri av John Adams på veggen så ligger det meste an til en fin opplevelse. Stedet kan absolutt anbefales.

Uken som kommer er den siste med ordinær undervisning, og i morgen har jeg innlevering i comparative politics. Så jeg vet hva jeg har å gjøre fremover.

Jeg legger ved et par bilder av statuen av John Harvard, en sentral person i universitetets rike historie. Statuen er veldig kjent, og er sentralt plassert midt i hjertet av campus. Turister tar bilde av den til omtrent alle døgnets tider. Det finnes visstnok ikke noe bilde av John Harvard, så det er ingen som vet om statuen egentlig ligner på ham. Men fin er den uansett.

Yngve Sætre

20120729-233658.jpg

20120729-233730.jpg

Legg igjen en kommentar

Publisert i Studiebrev fra Harvard

Publisert av: Yngve Sætre | juli 26, 2012

Studiebrev fra Harvard 15/12


Boston, Cambridge, 25.07.12.

Studenttilvaerelsen gaar videre, og eksamen rykker stadig naermere selv om det fremdeles er igjen ganske mange sider av pensum. Det er foroevrig ikke bare hyggelige ting vi laerer om. Det grufulle folkemordet i Rwanda i 1994 har vaert et av temaene denne uken, basert paa en artikkel ved navn «Order of Genocide» av Straus. 

Tidligere ble folkemordet forklart ved en teori om etnisk konflikt, men den nye faglige konsensusen gaar i korthet ut paa at folkemordet var iscenesatt og beordret av sentrale personer i staten for aa beholde makten.

Hvis den nye konsensusen er sannheten saa synes jeg den viser at staten ikke trenger aa vaere rik for aa gjoere forferdelige gjerninger. Rwanda var et fattig land, og staten var ikke konvensjonelt sterk, men den hadde likevel enorm kontroll og makt over innbyggerne. Aapent landskap og hoey innbyggertetthet blir brukt som forklaring paa at staten lett kunne overvaake innbyggerne, og dermed oppnaa makt.

Uansett alle begrunnede teorier synes jeg fremdeles dette folkemordet er totalt ubegrepelig, og jeg sitter igjen med ganske mange spoersmalstegn om hvordan i alle dager dette kunne skje. Disse spoersmaalene gaar antagelig langt utenfor rekkevidden av faget komparativ politikk, og forblir nok derfor ubesvarte for meg i denne omgang. Om det egentlig finnes noen gode svar paa hvordan dette kunne skje er et annet spoersmaal.

Her er mitt innspill paa engelsk om saken:

«Straus argues that the reason for the genocide was not ethnic conflict. The genocide was planned, started and directed by hardliners in the state in order to kill Tutsis so the Hutu dominated government could stay in power. The high density of people and the physical geography in Rwanda has made it easy for the state to control and surveillance people. Rwanda has historically had a powerful state, and people traditionally have high obedience and docility towards the state. This was an important factor for the genocide to take place. In the genocide real or unreal represents for the state gave people the choice between to kill or get killed. The people decided to kill.

I think Straus gives a credible description of the factors that led to the genocide, and it really emphasize what kind of evil horror a strong state and it representatives can be capable of. But still it is incomprehensible. How can a state in a poor, underdeveloped country develop so strong power that it can order ordinary people to kill nearly one million people?»

Yngve Saetre

Legg igjen en kommentar

Publisert i Studiebrev fra Harvard | Stikkord: , , , , ,

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier