Publisert av: Yngve Sætre | august 6, 2012

Studiebrev fra Harvard 20/12


Boston, Cambridge, 05.08.12.

Paa siste forelesning i komparativ politikk sist torsdag var ett av temaene finanskrisens paavirkning paa neoliberalismen. Nancy Birdsall og Francis Fukuyama har skrevet en artikkel om dette temaet med tittelen «The Post – Washington Consensus, Development After the Crisis». Artikkelen er etter mitt syn ikke et forsoek paa aa «begrave» neoliberalismen, men det er mer et bidrag til aa gi den en justering og supplering tilpasset nye utfordringer.

Jeg er ikke noedvendigvis enig i alt som staar i denne artikkelen, men den har et interessant og relevant politisk innhold.

Her er mitt innspill til diskusjonen i klassen om dette temaet:

«Birdsall and Fukuyama acknowledge the advantages with free trade but argues that free capital mobility has negative sides. The financial crisis shows that open capital markets combined with unregulated financial sectors is a disaster. They also argues that the crisis have emphasized the importance of a social policy in developing countries. This has for instance been shown by the way unemployment insurance in Europe has given a far less painful recovery.

They point out that the new industrial policy should be about addressing coordination problems and other barriers that discourage private investment, not about picking winners and losers.  Birdsall and Fukuyama also argue that the crisis shows that unregulated or poorly regulated markets can produce extraordinary costs, therefore there is a challenge in every country to reform and to promote an effective public sector.

The Washington consensus emphasizes a small state, deregulation, private ownership and low taxes. The consensus does not say that there should not be any state or that there should not be any regulation, but it points out a direction for both developed and backward countries. Basically Birdsall and Fukuyamas are adjusting and supplementing this consensus. For instance their view on the new industrial policy is in accordance with the framework and the goal of the Washington consensus, which is to stimulate growth and development.

Neither Adam Smith nor the Washington consensus is against all regulation or interference with the market. At the same time as the market itself is dynamic so is also the Washington consensus. Sometimes the markets must be adjusted, obstacles must be removed or businesses needs start – up help. As long as the goal with this is to help and supplement, and not to change the market, it is in line with the Washington consensus. Birdsall and Fukuyama has not discredited the Washington consensus, they have polished and refreshed it to new times.»

Yngve Saetre

Publisert av: Yngve Sætre | august 5, 2012

Studiebrev fra Harvard 19/12


Boston, Cambridge, 04.08.12.

Nå er det en uke igjen av oppholdet, og eksamenslesning står på agendaen. I komparativ politikk skal vi forberede oss på fem essayer. To av de får vi på eksamen. I Corporate Governance har vi fått 17 temaer å lese spesielt på, og på eksamen får vi velge 6 spørsmål blant disse temaene. Denne måten å legge det opp på gir klare og effektive incentiver til å legge ned innsats i forberedelser. Og det er selvsagt bra.

I går var jeg på et lite informasjonsmøte på Harvard Kennedy School. De har mange spennende studier innen offentlig forvaltning, ledelse og politikk. Etter det jeg ble fortalt er det to norske studenter der for tiden.

I dag har jeg hatt et nyttig møte med den ene læreren min over Facetime. Ipad er virkelig et nyttig og lettvint verktøy som kan brukes til så mangt. Dagen har forøvrig blitt tilbragt på biblioteket. Her inne er det generelt litt for kaldt, mens ute er det litt for varmt.

Jeg legger ved et bilde av Harvard Kennedy School, som ligger ved Charles River, bare et steinkast fra campus på Harvard.

Yngve Sætre

20120804-170834.jpg

Publisert av: Yngve Sætre | august 3, 2012

Studiebrev fra Harvard 18/12


Boston, Cambridge, 02.08.12.

Er olje et hinder for utvikling av demokrati? Dette har vaert ett av temaene i komparativ politikk denne uken. Grunnlaget har vaert artiklene «Does oil hinder democracy?» av Michael L. Ross og «The Robustness of Authoritarianism in the Middle East» av Eva Bellin.

Konklusjonen til Ross er at olje skader demokrati, den gjoer stoerre skade paa demokratiene i fattige land enn i rike land, og dette gjelder ikke bare statene i Midtoesten. Mekanismen er kort fortalt at de aktuelle landene bruker lave skatter og hoeyt pengeforbruk som et middel til aa demme opp for oensket om demokrati. Dessuten bygger de opp forsvar og sikkerhet for aa staa imot demokratipresset.

I artikkelen er det blant annet en tabell over de 25 mest oljeavhengige landene i verden. Brunei, Kuwait og Bahrain er paa topp, mens Norge er paa 16. plass blant en rekke mer eller mindre udemokratiske oljestater. Det blir understreket at den udemokratiske effekten av olje ikke gjoer seg gjeldende i moderniserte land med stabile demokratier, men det er vel likevel et lite tankekors at Norge figurerer paa slike lister?

Dette temaet har ogsaa vaert diskutert i klassen, og her er mitt innspill:

«Michael Ross points out that oil wealth tends to make states less democratic. One reason for this is that oil wealth spending combined with low taxes reduces the pressure for democracy. Oil wealth could also lead to larger military forces which in turn could harm democracy and make it easier to control the pressure for democracy. Oil harms democracy more in poor countries than in rich ones, but harmful influence of oil is not restricted to the Middle East.

Eva Bellin argues that oil revenues make it possible for the authoritarian regimes to finance their coercive apparatus. But also multiple western security concerns make it possible for the regimes to stay in power and prevent democratic reforms. She also emphasize that institutions must be in place before you can have democracy in these states. Democracy cannot be built in chaos.

Both Ross and Bellin points out that oil revenues harms democracy, but Bellin also argue that lack of institutionalization and western security concerns are hinders for democracy. I find Bellin’s version a little broad and out of focus while the empirical findings from Ross seem very plausible and addressing the core of the case: Oil wealth harms democracy in poor countries, and makes it possible for authoritarian leaders to stay in power and develop dangerously strong military forces.»

Yngve Saetre

Publisert av: Yngve Sætre | august 1, 2012

Studiebrev fra Harvard 17/12


Boston, Cambridge, 31.07.12.

Soer Korea er et land med en interessant historie baade oekonomisk og politisk. Etter Syngman Rhee’s skritt i retning av demokrati paa 1950-tallet, innfoerte Park Chung Hee i 1961 et militarisert og autoritaert regime med sterk styring av oekonomien. Dette gav resultater, og den oekonomiske veksten var hele ni prosent pr. aar fra 1961 til 1979. Hvordan klarte en planoekonomi aa faa en saa sterk vekst? Er Soer Korea unntaket som bekrefter regelen om at markedsoekonomi er best for vekskraft, eller var dette resultatet av en saerdeles dyktig stat?

Ifoelge det jeg har laert her paa Harvard Summer School saa var Soer Korea i en spesielt «gunstig» posisjon. For det foerste var landet fattig, noe som gir stoerre muligheter for rask vekst. De fikk ogsaa god hjelp av Japan, som bidro med kapital og teknologi. Motoren i veksten var en effektiv og kunnskapsrik arbeidsstyrke som ble utnyttet maksimalt.

Men alt var saa absolutt ikke rosenroedt. Unge kvinner jobbet lange arbeidsuker til halve loennen av de mannlige arbeiderne. Soer Korea hadde i denne perioden en stat med fascistiske overtoner, og kritiske politiske ytringer ble ikke tolerert. Underforstaatt boer Soer Koreas politikk aboslutt ikke kopieres av noe land, selv om oensket om vekst er stor.

Etter min mening er heller ikke en vekst basert paa delvis tvang, offentlige planer og sterk styring baerekraftig, selv om Soer Korea viser at det i en periode er mulig. En oekonomi som bryter saa fundamentalt med teoriene til Adam Smith er doemt til aa mislykkes foer eller siden. Hvordan skal staten kunne kjenne markedet saa godt at den kan bestemme eksakt hvor mye mat, hvor mange TV’er, hvor mange frysere eller andre typer varer en befolkning trenger? En stat kan umulig vite dette. Dette maa markedet i all hovedsak regulere selv, ellers resulterer det foer eller siden i overproduksjon, varemangel og ressurssloesing.

Jeg tror heller ikke at en politikk som bryter kategorisk med den klassiske innovasjonsteorien til Joseph Schumpeter er baerekraftig. Schumpeter mener at entreprenoeren (grunderen) er drevet av profitt, og han maa ha valgfrihet for aa skape vekst. Han beskriver det slik: «This we define as that range of choice within which a businessman moves freely and within which his decision for a course of action can be described exclusively in terms of profitability and foresight.» Dette var neppe situasjonen i Soer Korea i den aktuelle perioden.  

I klassen her paa Harvard hadde vi en fordomsfri, konstruktiv og ganske noeytral diskusjon om veksten i Soer Korea. Fokus var da paa den oekonomiske siden av utviklingen, og ikke fullt saa mye paa den politiske og demokratiske situasjonen.

Jeg mener det er svaert viktig aa huske paa at den hoeye veksten i Soer Korea skjedde til en hoey pris for landets befolkning. Jeg mener ogsaa at en slik vekst er skjoer, og at den kun har begrenset levetid. Foer eller siden blir staten innhentet av markedets logikk, folkets rettferdighetssans eller Schumpeters teorier. Det hoerer med til historien at Soer Korea de siste 20-25 aar har gaatt i en demokratisk og markedsoekonomisk retning, og veksten har fortsatt minst like sterkt som tidligere. Soer Korea snudde i tide.

Her er mitt bidrag til diskusjonen i klassen:

«After 1960 South Korea had a militarized, top down structured and growth oriented state. The policy combined the cheap and disciplined labor in South Korea with the technology and the skills of Japan. According to Kohli an efficient and skilled bureaucracy also was part of the success. The economy and the businesses were very much intertwined.  I don’t think other developing countries has the advantages that South Korea had in forms of an effective and educated labor force, the possibility to “borrow” technology, and the historic legacy of government and entrepreneurs working together. And I don’t think it should be emulated either. After all the South Korean system was based on fascist overtones, a powerful Intelligence Agency, and young women working long hours for half the average of male workers.»

Yngve Saetre

Publisert av: Yngve Sætre | juli 30, 2012

Studiebrev fra Harvard 16/12


Boston, Cambridge, 29.07.12.

Den siste uken har det stort sett gått i studering fra morgen til kveld. Det vil i praksis si omtrent 12-14 timer hver dag, bare avbrutt av diverse praktiske gjøremål. I går ettermiddag tok derfor jeg og en bekjent et lite avbrekk ved å ta en tur til Boston for å spise middag og kikke litt i butikker. Vi hadde også planlagt en tur til akvariet, men køen inn dit var så lang at det droppet vi. Ellers ble vi overrasket av et skikkelig regnvær i Boston, men det er ingen grunn til å klage. Jeg tror i går var den andre gangen i løpet av fem uker at jeg måtte finne frem paraplyen. Det har vel vært betraktelig mer regnvær i Norge etter det jeg leser og hører.

Boston er en veldig trivelig by. Det er et roligere tempo enn i New York, og det er litt europeisk preg over sentrum. Det er en fin blanding av gamle og nye bygninger, og det er så korte avstander at man fint kan ta seg frem til det meste av butikker og severdigheter til fots. Vi spiste middag på et sted som het Smith and Wollensky. Biffen var perfekt, betjeningen var hyggelig og når det er hvite duker på bordene og maleri av John Adams på veggen så ligger det meste an til en fin opplevelse. Stedet kan absolutt anbefales.

Uken som kommer er den siste med ordinær undervisning, og i morgen har jeg innlevering i comparative politics. Så jeg vet hva jeg har å gjøre fremover.

Jeg legger ved et par bilder av statuen av John Harvard, en sentral person i universitetets rike historie. Statuen er veldig kjent, og er sentralt plassert midt i hjertet av campus. Turister tar bilde av den til omtrent alle døgnets tider. Det finnes visstnok ikke noe bilde av John Harvard, så det er ingen som vet om statuen egentlig ligner på ham. Men fin er den uansett.

Yngve Sætre

20120729-233658.jpg

20120729-233730.jpg

Publisert av: Yngve Sætre | juli 26, 2012

Studiebrev fra Harvard 15/12


Boston, Cambridge, 25.07.12.

Studenttilvaerelsen gaar videre, og eksamen rykker stadig naermere selv om det fremdeles er igjen ganske mange sider av pensum. Det er foroevrig ikke bare hyggelige ting vi laerer om. Det grufulle folkemordet i Rwanda i 1994 har vaert et av temaene denne uken, basert paa en artikkel ved navn «Order of Genocide» av Straus. 

Tidligere ble folkemordet forklart ved en teori om etnisk konflikt, men den nye faglige konsensusen gaar i korthet ut paa at folkemordet var iscenesatt og beordret av sentrale personer i staten for aa beholde makten.

Hvis den nye konsensusen er sannheten saa synes jeg den viser at staten ikke trenger aa vaere rik for aa gjoere forferdelige gjerninger. Rwanda var et fattig land, og staten var ikke konvensjonelt sterk, men den hadde likevel enorm kontroll og makt over innbyggerne. Aapent landskap og hoey innbyggertetthet blir brukt som forklaring paa at staten lett kunne overvaake innbyggerne, og dermed oppnaa makt.

Uansett alle begrunnede teorier synes jeg fremdeles dette folkemordet er totalt ubegrepelig, og jeg sitter igjen med ganske mange spoersmalstegn om hvordan i alle dager dette kunne skje. Disse spoersmaalene gaar antagelig langt utenfor rekkevidden av faget komparativ politikk, og forblir nok derfor ubesvarte for meg i denne omgang. Om det egentlig finnes noen gode svar paa hvordan dette kunne skje er et annet spoersmaal.

Her er mitt innspill paa engelsk om saken:

«Straus argues that the reason for the genocide was not ethnic conflict. The genocide was planned, started and directed by hardliners in the state in order to kill Tutsis so the Hutu dominated government could stay in power. The high density of people and the physical geography in Rwanda has made it easy for the state to control and surveillance people. Rwanda has historically had a powerful state, and people traditionally have high obedience and docility towards the state. This was an important factor for the genocide to take place. In the genocide real or unreal represents for the state gave people the choice between to kill or get killed. The people decided to kill.

I think Straus gives a credible description of the factors that led to the genocide, and it really emphasize what kind of evil horror a strong state and it representatives can be capable of. But still it is incomprehensible. How can a state in a poor, underdeveloped country develop so strong power that it can order ordinary people to kill nearly one million people?»

Yngve Saetre

Publisert av: Yngve Sætre | juli 24, 2012

Studiebrev fra Harvard 14/12


Boston, Cambridge, 23.07.12.

Utviklingen i Russland har vaert et av temaene i komparativ politikk i det siste, og noe av diskusjonen i klassen har gaatt paa om kultur er grunnen til at demokratiet har saa daarlige vekstvilkaar i Russland. Jeg faar meg ikke helt til aa tro at kulturen og mentaliteten i et land skal vaere grunnleggende antidemokratisk. Men det tar tid aa bygge et demokrati som fungerer. Institusjoner, politiske partier og et demokratisk tankesett skal paa plass, og dette er ikke gjort over natten. Tross alt er det bare litt over 20 aar siden Russland var endel av det kommunistiske Sovjet, og i historisk sammenheng er det kort tid. Hyperinflasjon paa 90-tallet bidro ogsaa sterkt til aa gi demokratiet i Russland en krevende start.

Her er noe av det jeg har bidratt med skriftlig i den interessante diskusjonen om Russland. Temaene er den oekonomiske utviklingen og strategien i Sovjet og Russland, og demokratiets tilbaketog i Russland:

«In the Soviet Union under Lenin and Stalin the property rights was taken away and agriculture was collectivized. This resulted in the collapse of agricultural production and 7 million lives were lost in the resulting famine (cases in comparative politics, p. 253).

Despite the tragic collapse of the agriculture the state industrialized rapidly in the first years of the Soviet system. The economy was growing and the standard of living increased. But in the 1960’s and onward the negative sides of this system started to show. The economic growth slowed down, and in the 1980’s Soviet was stagnating and falling behind western countries. (Cases in comparative politics, p. 253-254). The economic decline was a key course to the collapse of the Soviet Union.

After the fall of the Soviet Union in 1991 Russia, under the leadership of Boris Yeltsin, implemented a number of reforms in the 1990’s to privatize state assets and to free up market forces. This did not give any immediate positive result as it resulted in hyperinflation. Also the privatization process resulted in a concentration of wealth. A limited number of people with strong economical and political connections got very wealthy (Cases in comparative politics p. 275).

Putin became president in Russia in 1999, and under he’s leadership the political freedom has decreased while the economic growth has increased. The decrease in political freedom under Putin has lead to the growth of the state, and there is now 1, 5 million state employees. There has also been an increase in corruption and property rights have been undermined.  The state dominates many sectors among others the energy sector. Russia has also become less secure and less healthy under Putin, and there has been an increase in murder rates and alcohol consumption (The Myth of the Authoritarian Model). 

If you consider the limitations on the press, the concentration of power, and the way the elections are held in the Russia of today the country cannot be described as democratic.

Today the Russians are richer than ever before but the reason for this is largely the increase in oil prices. The increased energy revenues has allowed for the return to autocracy. Despite the growth in the economy the growth rates under Putin has been below the average among the post Soviet countries.  There is little doubt that corruption and the undermining of property rights will hinder economic growth in the long run. The Russian economy is growing, but if Russia had a democracy with property rights and free market the economy would grow much faster (The Myth of the Authoritarian Model).

I don’ t think the failed democratic consolidation in Russia was inevitable. I think a number of unfortunate circumstainces has given a failed democracy in Russia. The economic decline in the 90’s is maybe the single most important factor. After all «money talks» and people were dissapointed with the economy under Yeltsin. I also think it’ s a little to easy to blame it on the political leaders. I think that a major problem is that Russia have not developed any democratic framework and political parties with ideology and a political platform. How can you establish democracy if you don’t have ideological political parties that can attract potential political leaders and present visions for the future?» 

Yngve Saetre

Publisert av: Yngve Sætre | juli 23, 2012

Studiebrev fra Harvard 13/12


Boston, Cambridge, 22.07.12.

En uke til er gaatt her paa Harvard. Tiden gaar fort, og naa er det tre uker igjen av mitt opphold her.

Igaar tok jeg min foerste fridag fra studiene. Den ble brukt til en «John F. Kennedy – dag». Jeg og en medstudent tok turen til Boston sentrum der vi fikk en guidet «Kennedy tour» i Boston. Vi var innom flere sentrale steder, blant annet en statue av Kennedy foran delstatsparlamentet, bygningen hvor hans valgkamphovedkvarter var, to bygninger hvor han hadde bodd, samt Hotel Parker hvor han hadde pressekonferanser og fridde til Jackie.

Ifoelge guiden vaar var Kennedy en ganske userioes undergraduate student paa Harvard, men det forandret seg etter at han besøkte Europa i 1939. Da saa han hvordan krigen var iferd med aa utvikle seg, og han var blant annet tilstede i det britiske parlamentet naar britene erklaerte krig mot Tyskland. Turen hans til Europa resulterte i hovedoppgaven paa Harvard, som ble publisert under tittelen «Why England slept».

Guiden fortalte ogsaa om motsetningene mellom katolikker og protestanter i Boston, noe som var aarsaken til at Kennedyene tilslutt forlot Boston. Forholdene i Boston var ogsaa noe av bakgrunnen for hans engasjement i immigrasjonspolitikken, og guiden mente at nettopp immigrasjonslovene var den viktigste arven etter Kennedy. Disse lovene ble vedtatt etter at Kennedy døde, men de forandret USA.

Totalt sett var det ikke saa veldig mange aar John F. Kennedy bodde i Boston, men baade han og familien hadde sterke baand hit, og den siste offisielle adressen hans var i den ene bygningen vi saa i Boston.

Foroevrig ble vi informert om et betydelig byutviklingsprosjekt i Boston initiert av Edward Kennedy på 90- tallet. En stor veg som delte den gamle og den nye delen av byen ble fjernet og lagt i en tunnel under bakken, mens omraadet over ble utviklet til en flott park. Dette kostet utrolig mye penger, men Kennedy lot seg ikke stoppe av det og fikk det tilslutt igjennom, og naa er den gamle og den nye delen av byen bundet sammen igjen på en flott måte. Dette strategiske byutviklingsgrepet kan kanskje Elverum kommune la seg inspirere av?

Dagen ble avsluttet paa John F. Kennedy library and museum, som ligger vakkert plassert ved sjoeen med utsikt til Boston. Museet var interessant og bra, men kanskje noe mindre enn jeg hadde trodd og håpet paa forhaand. Likevel er det mulig jeg tar ennaa en liten tur dit foer jeg drar hjem.

Jeg fikk ogsaa tatt en telefon over til Norge igaar for aa gratulere min bror med bursdagen. Morsomt aa konstatere at telefonforbindelsen mellom Norge og USA er lydmessig bedre enn mellom Elverum og Oslo. Alt er ikke helt logisk her i verden.

Ellers går tankene til Norge idag ettersom det er minnemarkering etter 22. juli. Jeg var i USA ogsaa i fjor naar det ufattelige skjedde i Norge. Her har massemediene i det siste vært preget av en annen tragedie, nemlig skytingen paa en kino i Colorado, hvor 12 doede. Forferdelige greier.

Jeg legger ved et par bilder fra gårsdagens besøk på Kennedy museet.

Yngve Saetre

20120722-213216.jpg

20120722-213302.jpg

Publisert av: Yngve Sætre | juli 20, 2012

Studiebrev fra Harvard 12/12


Boston, Cambridge, 19.07.12.

Idag hadde jeg midterm eksamen i Corporate Governance. Den varte bare 1 time og 15 minutter, men spørsmålene var likevel forholdsvis omfattende. Vi får tilbake eksamen allerede på tirsdag, og det blir spennende å få resultatet fra min første eksamen her på Harvard Summer School.

Forøvrig har det vært lange dager på biblioteket i det siste, så det er derfor noen dager siden jeg har skrevet noe her på bloggen. Jeg har brukt ganske mye tid komparativ politikk, og Mexico har vært et av temaene den siste uken. Her er noen tanker rundt utsiktene til demokrati i Mexico basert på to artikler i henholdsvis The Washington Post og The Economist:

What are the prospects for Mexico’s new democracy?

The election on July 1 resulted in a comeback for the PRI (Institutional Revolutionary Party)/ green party that won 38, 2 percent of the votes. According to The Economist the president elect “looks and sound like a modernizer, but plenty of old-fashioned party dinosaurs lurk around him”. The two articles describe a challenging future for the new president.

The big problem for Mexico seems to be the trust gap described in the article from The Washington Post.  The people have weak level of confidence in public institutions, and there is also low trust between citizens. Mexico is near the bottom in a ranking of how much trust the citizens have in others. In a poll only 6 percent said they had high trust in the police and only 20 percent had trust in their co-workers and classmates.

If think the trust gap is a huge problem for the democracy in Mexico. Democracy is dependent on a certain amount of trust from citizen to institutions, from institutions to citizens, between institutions and between citizens. I think a lack of this trust will undermine the whole democracy.

Democracy is based on the citizens giving away some power to democratic institutions, but to make the system healthy they need to trust that the institutions will use this power in a good and fair way. Also economic development is based on a certain degree of trust between citizens and citizens/ institutions. This is essential to establish good business conditions and solid property rights. Why invest in a property or business if you don’t trust that your fellow citizens and institutions will respect your ownership?

If Mexico is not able to strengthen the trust between people, and between people and institutions, I think the democracy in Mexico is going into difficult times. Establishing such trust is a long process, but a good start is to fight crime and to establish trust in the police, the institutions and the elections. To do that the police must fight the criminals – instead of cooperating with them, and the cheating in the elections must stop.

Yngve Saetre

Publisert av: Yngve Sætre | juli 15, 2012

Studiebrev fra Harvard 11/12


Boston, Cambridge, 14.07.12.

En uke til er gått her på Harvard Summer School. I dag er det tre uker siden jeg kom hit, og fire uker er igjen av oppholdet. I uken som gikk hadde jeg en presentasjon og en innlevering. Etter at essayet var levert i går, ble det en tur til Boston sentrum i går ettermiddag for litt avkobling fra bøkene.

I går var egentlig første gangen jeg var nede i Boston sentrum. Det minte meg litt om Minneapolis ved første øyekast. Rent og pent og fine bygninger, med en ganske stor park sentralt plassert i sentrum.

Ellers er varmen her nesten litt i overkant om dagen. Det er ikke aircondition på rommet mitt, så der oppholder jeg meg ganske lite. Biblioteket blir derfor det naturlige valget.

Legger ved et par bilder fra Boston.

Yngve Sætre

20120714-204936.jpg

20120714-205229.jpg

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier