Yngve Sætre sin blogg

Boston, Cambridge, 31.07.12.

Soer Korea er et land med en interessant historie baade oekonomisk og politisk. Etter Syngman Rhee’s skritt i retning av demokrati paa 1950-tallet, innfoerte Park Chung Hee i 1961 et militarisert og autoritaert regime med sterk styring av oekonomien. Dette gav resultater, og den oekonomiske veksten var hele ni prosent pr. aar fra 1961 til 1979. Hvordan klarte en planoekonomi aa faa en saa sterk vekst? Er Soer Korea unntaket som bekrefter regelen om at markedsoekonomi er best for vekskraft, eller var dette resultatet av en saerdeles dyktig stat?

Ifoelge det jeg har laert her paa Harvard Summer School saa var Soer Korea i en spesielt «gunstig» posisjon. For det foerste var landet fattig, noe som gir stoerre muligheter for rask vekst. De fikk ogsaa god hjelp av Japan, som bidro med kapital og teknologi. Motoren i veksten var en effektiv og kunnskapsrik arbeidsstyrke som ble utnyttet maksimalt.

Men alt var saa absolutt ikke rosenroedt. Unge kvinner jobbet lange arbeidsuker til halve loennen av de mannlige arbeiderne. Soer Korea hadde i denne perioden en stat med fascistiske overtoner, og kritiske politiske ytringer ble ikke tolerert. Underforstaatt boer Soer Koreas politikk aboslutt ikke kopieres av noe land, selv om oensket om vekst er stor.

Etter min mening er heller ikke en vekst basert paa delvis tvang, offentlige planer og sterk styring baerekraftig, selv om Soer Korea viser at det i en periode er mulig. En oekonomi som bryter saa fundamentalt med teoriene til Adam Smith er doemt til aa mislykkes foer eller siden. Hvordan skal staten kunne kjenne markedet saa godt at den kan bestemme eksakt hvor mye mat, hvor mange TV’er, hvor mange frysere eller andre typer varer en befolkning trenger? En stat kan umulig vite dette. Dette maa markedet i all hovedsak regulere selv, ellers resulterer det foer eller siden i overproduksjon, varemangel og ressurssloesing.

Jeg tror heller ikke at en politikk som bryter kategorisk med den klassiske innovasjonsteorien til Joseph Schumpeter er baerekraftig. Schumpeter mener at entreprenoeren (grunderen) er drevet av profitt, og han maa ha valgfrihet for aa skape vekst. Han beskriver det slik: «This we define as that range of choice within which a businessman moves freely and within which his decision for a course of action can be described exclusively in terms of profitability and foresight.» Dette var neppe situasjonen i Soer Korea i den aktuelle perioden.  

I klassen her paa Harvard hadde vi en fordomsfri, konstruktiv og ganske noeytral diskusjon om veksten i Soer Korea. Fokus var da paa den oekonomiske siden av utviklingen, og ikke fullt saa mye paa den politiske og demokratiske situasjonen.

Jeg mener det er svaert viktig aa huske paa at den hoeye veksten i Soer Korea skjedde til en hoey pris for landets befolkning. Jeg mener ogsaa at en slik vekst er skjoer, og at den kun har begrenset levetid. Foer eller siden blir staten innhentet av markedets logikk, folkets rettferdighetssans eller Schumpeters teorier. Det hoerer med til historien at Soer Korea de siste 20-25 aar har gaatt i en demokratisk og markedsoekonomisk retning, og veksten har fortsatt minst like sterkt som tidligere. Soer Korea snudde i tide.

Her er mitt bidrag til diskusjonen i klassen:

«After 1960 South Korea had a militarized, top down structured and growth oriented state. The policy combined the cheap and disciplined labor in South Korea with the technology and the skills of Japan. According to Kohli an efficient and skilled bureaucracy also was part of the success. The economy and the businesses were very much intertwined.  I don’t think other developing countries has the advantages that South Korea had in forms of an effective and educated labor force, the possibility to “borrow” technology, and the historic legacy of government and entrepreneurs working together. And I don’t think it should be emulated either. After all the South Korean system was based on fascist overtones, a powerful Intelligence Agency, and young women working long hours for half the average of male workers.»

Yngve Saetre