Professor Stein Østre angriper min kronikk om det voksende byråkratiet i et innlegg i Østlendingen 6. februar. Jeg er forundret over det sterke angrepet – spesielt siden Østre selv skriver at statistikken på dette området er mangelfull.
Det vi vet er at antall ansatte i offentlig forvaltning har økt med 290 prosent fra 1962 til 2009. Dette ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). I samme perioden har folketallet økt med 32 %. Fra 2002 til 2009 har antallet høyere saksbehandlere i offentlig sektor mer enn doblet seg, fra 19 000 til 39 000. Ifølge statsbudsjettet 2012 har statens totale utgifter økt med 55 % fra 2005 til 2012. Jeg mener disse tallene totalt sett viser en klar vekst i offentlig forvaltning og byråkrati.
Stein Østre gjør det til et poeng at Høyre ikke har vist tegn til å bygge ned byråkratiet når partiet har hatt makt. Tall fra Kommunal- og regionaldepartementet viser imidlertid noe annet når det gjelder kommunalt byråkrati. Ifølge departementet var det en nedgang i kommunenes administrasjonsutgifter i perioden når Høyre var i regjering fra 2002 til 2005, mens det har vært en økning etter at de rødgrønne kom i regjering i 2005. Høyre har for øvrig programfestet å fjerne fylkeskommunen, noe som viser at partiet utvilsomt er opptatt av å slanke byråkratiet.
Ifølge Stein Østre er det nødvendig med et forholdsvis stort byråkrati ut fra et verdikonservativt standpunkt. Det er jeg uenig i. Etter mitt syn er det god konservatisme å ta utgangspunkt i behovene til innbyggerne, og så forme et byråkrati som er tilpasset dette. Byråkratiet må gis fornuftige rammer og oppgaver, slik at det kan bli en dynamisk og positiv leverandør av tjenester. Vi må erkjenne at byråkratiet først er verdifullt når det bidrar til å øke velferden til innbyggerne.
Mitt poeng er at alle nye lover og regler har ført til et overdimensjonert byråkrati som suger til seg ressurser i stedet for å produsere tjenester. Ressursene blir kanalisert oppover og innover i byråkratiet, i stedet for nedover og utover til innbyggerne. Dette er ressurskrevende – det forflytter makt fra enkeltmennesker til byråkratiet – og det hemmer nyskaping i næringslivet. Jeg er for øvrig ikke alene om å se på økende byråkrati som et problem. Eksempelvis har Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete nylig varslet at kamp mot paragrafryttere og skjemavelde blir en viktig sak for partiet fremover. Det er en sak jeg støtter fullt ut.
Østre viser en bemerkelsesverdig stor tillit til byråkratiet når han hevder at avbyråkratisering/ deregulering trolig var en primær årsak til Terra – skandalen. Jeg mener årsaken var mye mer kompleks. Skandalens bakgrunn var en uheldig kombinasjon av «sovende» kommunestyrer, svak risikoforståelse og historisk lave renter – kombinert med at Kommunal – og regionaldepartementet åpnet opp for at kommunene kunne veksle inn fremtidige kraftinntekter i amerikanske obligasjoner.
Innlegget fra Stein Østre er en skivebom som ikke rokker ved kjernen i mitt innlegg: Byråkratiet i Norge er overdimensjonert, og dette gir flere uheldige virkninger. Det viktigste er at et stort byråkrati reduserer enkeltmenneskers ansvar – samt at det hemmer evnen til nyskaping i næringslivet. Det siste poenget understrekes av at det velrennomerte World Economic Forum nylig pekte på ineffektivt byråkrati som et av de store hindrene for næringsutvikling i Norge (The Global Competitiveness Report 2011–2012).
Avslutningsvis vil jeg si det er påfallende at Professor Stein Østre skriver at størrelsen på byråkratiet er et politisk spørsmål, og så i det samme innlegget presenterer politiske holdninger til hvor stort byråkrati vi trenger. Med bakgrunn i Professor Stein Østre sine mange politisk fargede utspill i media de siste årene er det fristende å stille følgende spørsmål: Er Stein Østre opptatt av uavhengig forskning, eller forsker han mest for å bevise sine egne politiske fordommer?
Yngve Sætre
Yngve Sætre sin blogg 