Yngve Sætre sin blogg

De siste 50 år har antall byråkrater i Norge økt sterkt. I 1962 var totalt 200 000 personer ansatt i offentlig forvaltning. I 2009 var dette vokst til 780 600 personer, noe som utgjorde om lag 30 prosent av alle sysselsatte i landet. Misforholdet illustreres ved at antall byråkrater i denne perioden har vokst med svimlende 290 %, mens folketallet har vokst med 32 %. Byråkrati og offentlig forvaltning vokser sterkt også under dagens rødgrønne regjering. Bare siden 2008 har vi fått 43 000 nye offentlige ansatte. Eksempelvis har antall ansatte i Statens Vegvesen økt fra 4584 til 6051 fra 2007 til i dag. Dette tilsvarer omtrent en ny ansatt daglig siden 2007.

Hovedproblemet er alle nye lover, regler og skjemaer som medfører et stadig voksende byråkrati. Eksemplene på nye rigide regler er flere. I 2008 fikk vi en ny plan og bygningslov med 215 fyldige paragrafer og 66 tilhørende forskrifter. Dette skal allerede pressede kommuner administrere og følge opp. Noe av det mest firkantede i denne loven var søknadsplikten for oppussing av våtrom. Denne ordningen ble imidlertid så tungvinn for både kommuner og søkere at regjeringen snudde og gjorde det til en frivillig ordning. I skolesektoren ser vi også økende byråkratisering. De rødgrønne har pålagt skolene over 150 nye rundskriv, forskrifter og lovendringer siden 2005, og en undersøkelse utført av Utdanningsforbundet viser at ni av ti lærere mener det har blitt mer byråkrati i skolen de siste årene.

Den åpenbare effekten av veksten i byråkratiet er at ressurser som kunne vært brukt på verdiskaping i stedet blir brukt på byråkrati. Når ressurser ikke blir brukt effektivt reduseres vår evne til å utvikle velferdssamfunnet. Et stort byråkrati vil også undergrave enkeltmenneskets frihet og skaperevne. Viljen og evnen til å tenke nytt avtar når man i økende grad må forholde seg til lover, regler og byråkrater. I neste omgang reduseres også innovasjonsevnen i næringslivet.

Den kanskje mest betenkelige følgen av et voksende byråkrati er at mer ansvar og makt blir overført fra enkeltmennesker til det offentlige. Enkeltmenneskers ansvar strekker seg tilsynelatende til å følge de foreskrevne lover og regler, og hvis man gjør det er forestillingen at handlingene er både praktisk og moralsk riktige. Staten har jo tilsynelatende tenkt på alt i sine omfattende lover og regler. Men er det egentlig greit med et slikt resonnement? Er det kurant at vi overlater ansvar til byråkrater og regler? Kan vi stole på at reglene er gode nok og tilpasset vår unike situasjon, og hva hvis byråkratiet svikter?

I samfunnsutformingen er det grunnleggende viktig å erkjenne det personlige ansvaret. Det enkelte menneske har en innebygget vilje og evne til å ta vare på seg selv og sine medmennesker. Denne evnen må stimuleres, ikke undergraves. Vi er inne på en farlig veg hvis vi tar vekk ansvaret og overfører det til lover, regler og byråkrater. Fjerner vi ansvar fra enkeltmennesker får vi ansvarsløshet i retur, og det er en farlig effekt.

Det meste indikerer at Norge i dag er overadministrert av et forvokst byråkrati. For å styrke velferdssamfunnet – og det personlige ansvaret – må byråkratiet reduseres og tilpasses behovene til innbyggerne. Det vil også gjøre arbeidsoppgavene i offentlig sektor mer meningsfylte og interessante. I utformingen av offentlig sektor bør vi i større grad lytte til hva Høyres tidligere formann, Sjur Lindebrække, har sagt: «Oppgaven er ikke å gjøre mennesket mer statsbevisst – oppgaven er alltid å gjøre staten mer menneskebevisst.»

Yngve Sætre