Yngve Sætre sin blogg

Tirsdag 10. november deltok jeg på et debattmøte om norsk landbruk med ovenstående tittel. Møtet var i regi av Løten Bonde – og Småbrukarlag og ble holdt på Løten bibliotek.

Jeg fikk ikke tid til å fremføre hele mitt forberedte innlegg på møtet, men slik var mitt manus:

1. Matproduksjonen må økes

Noe av det viktigste for landbruket fremover er det faktum at matbehovet i verden vil øke betydelig. FN har beregnet at behovet for mat i verden vil øke med 50 % innen 2030 og 70 % innen 2050 for å sikre nok mat til alle.

Norge har i dag en selvforsyningsgrad som ligger litt under 50 %. I denne situasjonen må det være et klart mål å øke landbruksproduksjonen i Norge, og det er det også tverrpolitisk enighet om. Målet er å øke matproduksjonen med 20 % de neste 20 år.

Ny kunnskap og ny teknologi vil bidra til at produksjonen kan øke også i fremtiden. Men samtidig må vi også se på andre måter å øke produksjonen på. Å utnytte ressursene bedre fremstår som både logisk og nødvendig.

Noe av det viktigste er at de betydelige beiteressursene i norsk utmark tas i bruk. Institutt for skog og landskap har beregnet at det er kapasitet til 452 000 sau på utmarksbeite innenfor ulvesona. På grunn av rovdyr er det i praksis ingen sau som beiter i utmark i dette området.

Det er et stort paradoks at store ressurser ligger unyttet samtidig som landbruket har historisk høye produksjonsmål.

Jeg mener at politikken må endres slik at det blir mulig å utnytte beiteressursene også øst for Glomma. Skal dette være mulig må rovdyrbelastningen reduseres og ulvesona fjernes. Landbruket må gis reelle muligheter til å utnytte de store beiteressursene og øke matproduksjonen.

Nydyrking er et annet virkemiddel. Ifølge bioforsk er bare en fjerdedel av de tilgjengelige ressursene i Hedmark dyrket opp i dag, og dette gir et stort potensial for å ta i bruk nye ressurser til matproduksjon.

2. Bonden må slippes fri

For å øke lønnsomheten og gjøre landbruket attraktivt for fremtidige generasjoner må byråkrati og regelverk reduseres, bonden må få full eiendomsrett over sine ressurser og få bestemme mer over sin egen produksjon. Bonden må slippes fri.

Dette med byråkrati er ikke noe jeg tar fra løse lufta. En masteroppgave fra UMB i 2007 viste at mens antall jordbruksbedrifter er redusert med 67 % på 40 år, har det totale jordbruksbyråkratiet økt med ca. 40 %. I 1965 hadde hver byråkrat ansvaret for 85 bønder, mens tallet var 21 i 2006.

Kostnadene for jordbruksbyråkratiet ble beregnet til over fire milliarder kroner. Byråkratiet forvalter et komplisert system av regler og subsidier som bonden må forholde seg til. Dette er ikke fremtidsrettet.

For fremtiden må bonden gjøres mer uavhengig av offentlig støtte. Tilskuddssystemet må forenkles og reguleringer fjernes.

I den sammenheng vil jeg nevne at Høyre/FrP – regjeringen allerede har gjort mye for å forenkle systemet. 26 forenklinger ble gjennomført i jordbruksoppgjøret i 2014, og ytterligere 14 i årets oppgjør.

En fremtidig landbrukspolitikk bør også realisere potensialet som ligger i entreprenørskap og gründerskap.

Vekstkraften i privat initiativ og entreprenørskap er enorm. Forskning peker på entreprenørskap som en nøkkelfaktor i økonomisk vekst. En rekke analyser viser imidlertid at reguleringer virker hemmende på entreprenørskap (Public policy and entrepreneurship, The University of Kansas, 2006).

Entreprenørskap stimuleres ikke av reguleringer og subsidier – men av muligheter, tilgang til risikokapital og gode offentlige rammevilkår. Dessuten er en sterk privat eiendomsrett en forutsetning. Bonden må ha sikkerhet for at de verdiene han selv tjener forblir hans egne.

3. Bioøkonomien samler de grønne næringene

Noe som vil prege fremtiden er at bioøkonomien vil viske ut de tradisjonelle skillene mellom jordbruk, skogbruk og fornybar energi og se de biologiske næringene i sammenheng. Hvis vi utvikler den tenkningen kan det ligge store uante muligheter.

Et eksempel er biokull hvor tre går gjennom en pyrolyseprosess som produserer bioolje og biokull. Biokullet kan i neste omgang brukes som jordforbedringsmiddel og som karbonlagring. Da slår du flere fluer i en smekk.

Det skjer også mye spennende når det gjelder forskning på å bruke skog til for fisk og dyr. Ca. halvparten av Norges landareal består av skog og dette kan bli fremtidens forressurser. Professor Margareth Øverland fra NMBU har en interessant artikkel i Aftenposten om dette for et par uker siden. Der signaliseres det at kjøttet kan bli både sunnere og bedre med slikt for.

4. Vi må gjøre landbruket attraktivt som arbeidsplass for de unge

Det er en realitet at landbruket står i fare for å bli rammet av forgubbing. Ifølge SSB er gjennomsnittsalderen for sysselsatte i Norge 41,8 år. Dette tallet har holdt seg ganske stabilt de siste fem årene.

Gjennomsnittsalderen i jordbruket var 48 år i 1999, og i 2014 var den 51 år. Gjennomsnittsbonden er altså i snitt nesten 10 år eldre enn andre yrkesaktive og blir stadig eldre. Dette er et faresignal for næringa.

Det er sikkert mange årsaker til dette, men det er noe som må snus for at landbruket skal kunne møte fremtiden med ambisjoner og vekstkraft.

Det er helt sikkert flere tiltak man kan se på når det gjelder praktisk tilrettelegging med avløsere også videre. Det viktigste tror jeg likevel er at det må vær en tro på at næringa har mulighet for å gi en god og langsiktig yrkesveg med lønnsomhet. Da tror jeg ikke vi kan basere fremtiden på subsidier, men som jeg har inne på må vi bygge på den kraften som ligger i entreprenørskap og det personlige initiativ.

Vi må også omtale landbruket på en måte som bidrar til positivitet. Jeg er veldig usikker på om språkbruken rundt for eksempel jordbruksoppgjøret bidrar til at ungdom får lyst til å bruke sitt yrkesliv i jordbruket. Det synes jeg alle involverte bør tenke over.

5. Landbruket er en del av løsningen på klimakrisen

Landbruket er en del av løsningen på klimakrisen. De norske skogene binder over halvparten av de menneskeskapte klimagassutslippene i Norge. Ved aktivt bruk og av skogen kan karbonopptaket økes ytterligere.

I Stortingsmeldingen gjennomgås beregninger som viser at et mer aktivt skogbruk og økt bruk av tre som byggemateriale, og mer bruk av bioenergi på sikt kan redusere klimagassvirkningen med opp mot 10 millioner tonn CO2.

Oppsummert – og litt om regjeringen

Vi må reformere for å bevare et landbruk som er levedyktig og attraktivt som arbeidsplass for unge og driftige bønder. Norsk landbrukspolitikk må utformes med ett hovedmål: Økt produksjon gjennom et lønnsomt og levedyktig landbruk. For å nå dette målet må landbruket endres og omstilles. Stillstand er ikke løsningen.

Utviklingen i landbruket de to siste årene viser at regjeringen er godt i gang med sitt prosjekt. Pilene peker i riktig retning på flere områder. Investeringene i landbruket er de høyeste på flere år.

Landbruksutdanningene er fylt opp med studenter. Bøndenes inntekter øker kraftig – mer enn andre inntektsgrupper. Reduksjonen i antall bruk har bremset opp, og omdisponeringen av jordbruksareal avtar.

Omdisponeringen av landbruksjord har aldri vært lavere – og da snakker vi siden 1976! Omdisponeringen er også lavere enn den var under den den forrige regjeringen.

Det er åpenbart flere årsaker til den positive trenden vi tross alt ser i norsk landbruk for tiden. Regjeringens politikk er en av disse.

Så vil jeg si tilslutt at norsk landbruk i bunn og grunn er en suksesshistorie. Skal suksessen fortsette må neste kapittel handle om bonden som gründer og entreprenør. Mer subsidier og flere reguleringer er ikke løsningen.

Det blir heller ikke bedre plass på statsbudsjettet i årene som kommer med flyktningkrise, eldrebølge og mindre oljeinntekter.

Skal vi møte fremtiden med ambisjoner må bonden slippes fri.

Takk!