Med sine unike samarbeidsevner og strategiske handlekraft var John Lyng helt sentral for dannelsen av den første borgerlige samarbeidsregjeringen etter krigen. En regjering han selv ble statsminister i. Lars Roar Langslet beskriver John Lyng på følgende måte i sin drivende gode biografi om Lyng med tittelen «Samarbeidets arkitekt»:
«John Lyng var en av de meget få i vårt århundres Norge som fortjener å kalles statsmann. Han hadde en strategisk sans, en målrettet styrke og en lederevne som setter ham i særklasse blant etterkrigstidens nøkkelpersoner i norsk politikk. I hans lange funksjonstid var det bare Gerhardsen som ruvet på samme nivå.
Hans innsats knytter seg ikke først og fremst til enkeltsaker, enda vi har sett at det finnes adskillige av dem også. Den gikk mer på de prinsipielle hovedlinjer.
I sine første åtte år på Stortinget ble han den konsekvente og ideologisk bevisste forsvarer av rettsstatens grunnprinsipper, mot en ytterliggående og rettslig sett temmelig bevisstløs reguleringsiver som kunne omstøpt Norge til et gjennomdirigert samfunn av øst-europeisk type om den ikke var blitt stanset.»
Her er et helt sentralt øyeblikk i John Lyng sin politiske karriere. Dette er fra tiltredelseserklæringen til regjeringen Lyng i 1963:
En god påminnelse om at flertallsregjering ikke er den eneste farbare vei til et godt samfunn. Høyre er et pragmatisk parti som alltid har samarbeidet med andre når de har vært i regjering. Selv har jeg tro på at den beste politikken skapes i Stortinget, og ikke i departement og direktorat slik vi ser i dag.
By: Lasse Gulbrandsen on april 19, 2011
at 2:00 pm