Ordfører!
I denne saken bør vi løfte blikket og se oss rundt i verden og bakover i tid. Historien viser at norske menn og kvinner også har vært flyktninger.
Fra 1825 til 1920 utvandret ca. 800.000 personer fra Norge til USA. Fattigdom, undertrykking og klassedeling var viktige årsaker til at folk dro.
De som dro var ikke flyktninger slik vi definerer det i dag, men de ønsket seg et bedre liv i et annet land. På den måten hadde de mye til felles med flyktninger og innvandrere som i dag kommer til Norge.
Under andre verdenskrig flyktet 60.000 norske menn og kvinner til Sverige for en kortere eller lengre periode. Folk dro for å slippe unna kampsonene eller fordi de var ettersøkt av tyskerne.
Blant disse flyktningene var det også omkring 1100 jøder som dro for å unngå å bli arrestert og sendt til konsentrasjonsleir.
For de 800.000 betydde muligheten til å reise til et nytt land i vest forskjellen på fattigdom og håp. For de 60.000 som flyktet til Sverige betydde det forskjellen på frykt og trygghet.
Det var ingen selvfølge at USA og Sverige hadde sine dører åpne. Likevel ble de alle fleste ønsket velkomne.
Vi bør fortsatt være takknemlige for at så mange mennesker fra Norge fikk trygghet og muligheter i et nytt land.
Også i dag er Norge avhengig av resten av verden på veldig mange måter.
Vi er avhengig av handel for å få inntekter og velferd, vi er avhengig av NATO og naboland for å få trygghet, vi er avhengig av å importere mat for kunne brødfø egen befolkning, og vi trenger hele verden for å få kulturelle impulser.
Resten av verden gir både Norge og Elverum muligheter. Det må innebære noe i retur.
Det må bety at vårt ansvar og engasjement går lenger øst enn Flishøgda, lenger vest enn Midtskogen og lenger sør enn Jømna.
Et slikt engasjement bør for eksempel innebære at vi bidrar til å løse kriser i andre land. Det bør også innebære at vi tar imot mennesker på flukt som trenger hjelp.
Ved inngangen til 2018 var det 68,5 millioner mennesker på flukt fra forfølgelse og væpnet konflikt i verden. For 2019 har FN`s høykommisær for flyktninger bedt Norge ta imot 5000 kvoteflyktninger.
Regjeringen har bestemt at vi skal ta imot 3000. Det mener jeg er bra. Selv om vi ikke imøtekommer ønsket om 5000 er 3000 likevel et høyt tall. Normalen har ligget på cirka 1000 i året.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet ber Elverum kommune om å bosette 22 flyktninger i 2019. Rådmannen mener at vi har den kompetanse og de ressursene som kreves for å ta imot et slikt antall.
Selv om vi har et ønske om å ta imot så mange flyktninger som mulig må vi sette en grense for hvor mange vi kan ta imot. Det tror jeg de aller fleste er enige i.
Det må være balanse mellom våre muligheter til å gi god integrering og viljen til hjelpe.
Å ta imot 22 flyktninger er det bidraget vi kan gi nå for å vise medmenneskelighet og strekke ut en hånd.
Å ta imot dette antallet vil ikke svekke våre integreringsmuligheter, og det vil ikke true vår lokale velferd.
Tvert imot mener jeg at vi i Elverum blir et rikere samfunn ved å ta imot impulser utenfra og hjelpe mennesker i nød.
Jeg leser av og til på facebook og andre steder at det med store bokstaver hevdes at vi i lille Norge ikke kan redde hele verden, og at vi ikke kan ta imot alle som vil komme hit.
Nei, selvsagt. Vi kan ikke redde hele verden, og det er det vel svært få som forventer eller mener.
Men poenget er at vi kan bidra til å redde noen fra flukt og nød, og nettopp det kan være forskjellen på desperasjon og trygghet for de det gjelder.
Norge må ta internasjonalt ansvar, og Elverum må bidra. Det er det denne saken dreier seg om.
Jeg mener vi må si klart ja til rådmannens forslag om å gi 22 mennesker trygghet og håp om en bedre fremtid i 2019.
Takk!
Legg igjen en kommentar